Tanker om året på Fana: Sigrid!

Jeg får ikke sove fordi magen min er i oppgjør. Det er 8. august, og under tjue dager til jeg skal drasse med meg to gedigne kofferter og en sekk, inn på toget og over på en buss jeg ennå ikke vet når går, i retning Fana, folkehøyskolen jeg skal gå på i Bergen. Og jeg får ikke sove. Ikke nå, ikke i går, og sikkert ikke i morgen heller. Det eneste jeg klarer å tenke er: hvordan skal dette gå? Jeg tror aldri jeg har vært så spent i hele mitt liv. I det ene sekundet føler jeg for å gråte, rase ut og gjemme meg. Le en eller annen opp i trynet og si: skjønner du ikke at dette aldri kommer til å gå? Vet du da ikke at jeg er redd for alt? At jeg aldri i verden kommer til å tørre å reise fra alle jeg kjenner, til et sted hvor jeg ikke kjenner noen, og hvor alt er nytt og uforutsigbart og så midt oppe i det hele gå noe jeg ikke har noen som helst forutsettninger for å få til? Prøver jeg å lure noen, kanskje meg selv? Nei, for i neste øyeblikk vil jeg hyle. Løpe opp og ned trapper, og inn og ut av hus jeg aldri har vært i. Ta tak i fremmede folk og fortelle dem at jeg ikke kan stå stille fordi jeg gleder meg sånn.

Når jeg lukker øynene ser jeg det for meg. Jeg ser for meg sene kvelder og mennesker med gitarer og lattermilde øyne. Jeg ser for meg tidlige morgener med joggesko gjennom skogen. Jeg kjenner følelsen av å møte mennesker som er på samme sted i livet som meg, som opplever det samme som meg. Jeg ser hvordan kveldene blir mørkere, om noen måneder er det jul, og folk kommer tilbake fra ferie hjemme og spør om jeg har savnet dem og skolen vår, like mye som de har. Og det har jeg. Selvfølgelig har jeg det ! Ingen har noe særlig med penger, så vi bestemmer oss for å gå sammen om å kjøpe garn, og vips så får alle i familien mer eller mindre passende hjemmestrikkede luer til jul. Vi sitter i grupper, og vi snakker om alt mellom himmel og jord, og noen forklarer meg hvordan verden egentlig henger sammen. Vi detter om i en stor haug og ler og gråter. Vi ligger strødd som slakt og kjeder vettet av oss. Noen drar meg med på telt-tur, og jeg sverger over mine frosne tær at jeg aldri skal ligge i en sovepose igjen, helt til neste gang en ildsjel drar det hele i gang. Vi pakker en reisebag, og snakker i munn på hverandre om hvor mye vi gleder oss til linjetur. Vi tar overdose på koffein for å få alt i stand til første forestilling, og når dagen kommer skjelver vi så mye at tennene klaprer, men vi gjør det sammen. Jeg plumper ut i et tjern før det har blitt april, og plutselig er det vår, og året mitt er omme. Alle gråter og lover hverandre evig troskap, og jeg har opplevd nok til å skrive en bok, og kanskje gjør jeg det til og med. Eller kanskje gjør jeg noe helt annet. Men før jeg gjør noe som helst skal jeg endelig sove, for jeg tok det riktige valget, og alle våkentimene var verdt det.

Sigrid Høst Hassard, Drama og Fysisk Teater

Sigrid både gleder og gruer seg til året på Fana.

Sigrid er spent før skoleåret braker løs.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s