De første ukene

Etter to uker som elev og “innbygger” i dette lille samfunnet kalt Fana folkehøgskole føler jeg at jeg har en noe inntrykk av hvordan livet er her. Mens oversikten over skolens område øker litt for hver dag, kan jeg innrømme at oversikten over dag og dato har mer eller mindre forsvunnet og kan kun skimtes i det fjerne. Det er noe som vanligvis kun skjer med meg i ferier så det må jo være et godt tegn. I starten var det utrolig mye og sette seg inn i på en gang; heimestell, måltider, morgensamling, husmøter, korridormøter, romvask med romsjekk, temafag, valgfag, lørdagsseminarer, for ikke å glemme en hel haug med nye mennesker med navn å huske. Det er konstant noe som skjer og alltid noen å være med. Spennende, gøy, skremmende og utmattende på en gang.

Fordi det er så utrolig mye som har skjedd på så kort tid tror jeg det er enklest at jeg, både for min egen og leserens del, prøver å dele det opp litt i kategorier. Så her er et forsøk på å oppsummere de to ukene:

Natursti: Utdelt i tilfeldige grupper la vi ut på natursti, som gikk utpå å finne forskjellige poster rundt omkring i arboretet samt skolens område og utføre oppgaver, i strålende sol. Oppgavene bestod av ting som å lage en skulptur ved hjelp av alle personene i gruppa, bygge en bondegård av naturens byggesteiner (pinner, mose, stein, bark etc.), quiz om Bergens kultur, lete etter skjulte gjenstander i gresset på tid, skyte på mål og spikre en spiker i en treplate med færrest mulig slag. Ganske så overlegne dro gruppa vår tilbake til trappesalen overbevist om at vi kom til å vinne. Og jammen gjorde vi det også! (delt førsteplass riktignok)

Elevkveld med underholdning og kakekonkurranse: Vår korridor, nord 0 + 1, vant, til tross for en grusomt stygg kake, prisen for beste smak i kakekonkurransen! Det gikk omsider opp for oss under bakeprosessen at planen om å lage cookiemonsteret med en røykpakke i hånda som står glefsende ovenfor en snegle på en stein var litt ambisiøs. Nevnte jeg at alt skulle være spiselig? Vi ga dog ikke opp og presterte å servere en grønn (ved mangel på blå konditorfarge), rennende klump av et monster samt en liten brun snegle på en stein kun laget av sjokoladekake, jordbærkrem og fondant. Vår kake hadde derfor et meget moralsk budskap om at man ikke skal skue kaken på pynten, eller noe sånt.

Film og foto: På film og fotolinja ble vi delt i to grupper hvor den ene fokuserte på film og den andre foto. Jeg kan derfor kun uttale meg om fotodelen. Vi fikk en introduksjon til fototeori, utdelt hvert vårt analoge kamera med en kjapp introduksjon til innstillinger og hvordan sette inn film før vi fikk beskjed om å bruke opp filmen på 36 bilder til neste time. Drømmeoppgaven spør du meg!
Uken etter sto fremkalling for tur, noe som fikk meg til å utvikle en enorm respekt for alle bildefremkallere der ute. Skuffelsen var nemlig stor da det viste seg at prosessen var litt vanskeligere enn det min andel av Hollywood filmer har fremstilt det som. Forhåpentligvis kan jeg fortelle at det går automatisk når jeg skriver mitt siste innlegg i mai.

Ellers så må vi alle bli vant til og konstant høre lyden av ukulele da hele skolen har fått utdelt hver sitt lille, fargerike instrument. Jeg tror jeg hørte “Somebody that I used to know” omtrent 100 ganger i løpet av helgen i peisestua, spisesalen, tunet, gangene samt internatrommet. Er man heldig så hører man kanskje en ukulele som faktisk er stemt også.

Skrevet av Yordana Jakobsen

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s